Hei alle sammen.

Først og fremst, dette kommer til å være et veldig personlig innlegg. Jeg vil være mer åpen og snakke om hvor positivt cosplay har påvirket livet mitt.

Så lenge jeg kan huske har jeg vært fascinert av kostymer generelt. Jeg begynte med ballett da jeg var rundt 3 år gammel og hadde forestilling én gang i året i Ibsen Huset i Skien, der jeg er født og oppvokst.
Man kan vel si at den ene forestillingen i året var større enn Julaften for meg, fordi jeg kunne være en helt annen person for en dag. Jeg kunne slå meg ekstra løs, uten å tenke på at folk dømte meg.
Ellers på fritiden var jeg oppslukt i gaming. Det startet med Super Mario på NES (Nintendo Entertainment System), Street fighter, senere Red Alert: Command and Conquer, The Legend of Zelda, Tekken, Crash Bandicoot…Listen bare går og går. Det var en disconnect fra hverdagen, min verden, karakterer jeg så opp til fra ung alder – og som jeg fremdeles ser opp til i dag. Jeg ville heller spille spill enn å være ute med venner, fordi de fleste jeg kjente ikke var like interesserte som meg. Jeg merket allerede i 10-års alderen at jeg ikke helt passet inn med det resten av jentene i klassen min drev med. De begynte å vise interesse for sminke og mote, mens jeg heller ville snakke om/se på Pokemon/Digimon, eller spille spill.

Anime: Japanske Tegneserier


Hjemmelaget engel kostyme.

I tenåringsperioden ble det fort verre. Tilbake da var det ganske annerledes å være jente og like dataspill og anime. Det resulterte i mye mobbing og jeg ble enda mer oppslukt i fantasiverdenen min – den var et sted å søke tilflukt.
Jeg følte ingen forstod meg, jeg ble sint og lei meg, jeg følte meg så alene.
Jeg holdt det så hemmelig som mulig for å unngå mer mobbing. Det gjorde òg veldig vondt; å ikke ha noen rundt seg med felles interesser.

Ensomheten varte helt til jeg møtte en guttevenn som ikke brydde seg noe om at jeg var jente og likte spill, som gjorde meg veldig glad og brøt ensomheten. Lillesøsteren min har også vært veldig glad i spill fra tidlig av, og hun viste en interesse for anime også, som gjorde at vi stod hverandre enda nærmere.


Ragnarok Online tok mye av oppmerksomheten min.

Gjennom anime fant jeg ut at folk kledde seg ut som sine favorittkarakterer utenfor “Halloween”. Halloween var heller ikke stort i Norge tilbake da, men det var enda en anledning til at jeg kunne kle meg ut, så det ble fort et annet høydepunkt i tenårene ved siden av forestillingene. Moren min elsker Halloween så hun kjøpte alltid utrolig mye og pyntet skikkelig opp.

Foreldrene mine har begge vært interessert i spill. Vi har hatt mange spill konsoller over åra, alt fra NES, Super Nintendo, N64, PS1, PS2, Xbox…så å si alle. Faren min liker fremdeles å spille til den dag i dag.

Tilbake da var det ingen sosiale medier som fungerte slik som dag, og de som fantes var ikke særlig utbredt i Norge. Du måtte gå igjennom/finne forumer for så å finne likesinnede. Etter hvert fant jeg heldigvis venner online som likte det samme som jeg gjorde, og som også viste hva jeg gikk igjennom.
En av seriene jeg virkelig elsker, Tokyo Mew Mew, holdt meg hekta i flere år, og jeg kom plutselig over bilder av noen som hadde kledd seg ut som karakterene og møttes på “conventions” i USA, og det var utenom Halloween??
Jeg begynte å søke mer og mer på google og ble mer oppslukt av cosplayverdenen, men det var også litt skummelt først. Det tok noen år før jeg faktisk fikk cosplayet og reist på et con, og det var i 2009.


Anime serien Tokyo Mew Mew, kjent som Mew Mew Power i Statene.

Jeg hadde noen venner i USA som jeg hadde møtt online, som jeg reiste til helt alene. Foreldrene våre hadde snakket sammen, og ble enige om at jeg kunne få besøke.
På forhånd hadde vi snakket litt om at det var et con i LA som het “Anime Expo”, som de gjerne ville ta meg med på. Endelig! tenkte jeg.
Jeg var så spent på hvordan dette kom til å bli, lite viste jeg at dette kom til å bli jobben min 5 år senere.

Jeg husker veldig godt dagen vi skulle dit, jeg var superspent og -nervøs. Jeg hadde på meg et simpelt “lolita” antrekk og et par ører som tilhørte karakteren Chii fra Chobits, en karakter som jeg elsker. Jeg hadde ikke noen parykk, eller riktig sminke, men tenkte ihvertfall ørene var gjenkjennelige. Kanskje jeg møtte på noen som likte Chobits også?
Det tok ikke lange tiden før noen kom opptil meg og skrek “CHII!” og ga meg en cloth sticker til badgen min og ga meg en klem og gikk videre. “Hva skjedde nå?!” tenkte jeg. Jeg var helt satt ut, noen som bare tok meg inn så lett og ga meg en klem, en person som ikke mobbet meg for det jeg likte, hvis dette var utsiden av eventet så var jeg enda mer nysgjerrig på hva som ventet oss på innsiden.


Anime Expo 2009 vs 2020 – Høyere foto av Jacob.cr2

Anime Expo hadde rundt 40 000 besøkende i 2009, 10 år senere hadde de 350 000 besøkende.

Da vi endelig kom inn på selve Anime Expo ble jeg satt ut nok en gang. Hallen var fylt av mennesker som cosplayet. Det var art stands, booths, paneler, cosplaykonkurranser og mer. Det var kun positivitet og mange smil. Jeg gjenkjente flere karakterer som jeg hadde vokst opp med, og karakterer jeg hadde sett fra anime, film, spill, alt du kunne tenke deg. Jeg fant også ut der at mange av cosplayerne hadde laget sine egne cosplays også. Jeg gikk rundt med store øyne, jeg følte ikke skam for å like spill og anime lenger, her var alt det jeg likte akseptert, jeg følte jeg hadde kommet hjem.

Kunst og håndverk var alltid favoritttimen min på skolen, og var den timen jeg alltid så mest frem til, så…hvorfor ikke kombinere de to? Jeg har alltid likt å være kreativ, og å kunne bruke dette til å være mine favorittkarakterer? Allerede på dag 1 av Anime Expo var jeg fast bestemt på at jeg ville begynne å lage noe selv.
Etter 4 dager på eventet gikk turen hjem etter et par dager. Jeg satt i tankene mine “Har vi et miljø for dette i lille Norge også?” Og det hadde vi! Et lite miljø, men i voksende grad. Jeg gikk på mitt første Norske con i 2010, Desucon. Her var det like mange smil som i LA – jeg møtte flere av vennene her, og søstrene mine var her med meg. Jeg syntes det var utrolig gøy at søstrene mine også tok en interesse for cosplay, det var noe vi kunne gjøre sammen og ha det gøy med sammen. Cosplay har absolutt ført oss nærmere hverandre.


Det beste er å cosplaye sammen som en gruppe! Bilde av meg og søstrene mine, Sophie og Mathilde, og vennen vår, Isabelle. Photo: Danarki

Den første jeg bestemte meg for å cosplaye da jeg kom tilbake til Norge var karakteren Hatsune Miku, en virtuell superstjerne.


En tegning av megselv og Hatsune Miku. Tegnet av Sarah Wallace.

Jeg husker at jeg ville ha med absolutt alt av detaljer og tilbehør hun hadde å tilby. Jeg hadde ermer med LED-striper som lyste i forskjellige mønstre basert på lyden rundt meg, turkis neglelakk, turkise linser, ALT! Hun var den jeg virkelig så opptil på denne tiden, og jeg følte en sterk tilknytning til henne.
Helt siden da har jeg som oftest cosplayet karakterer jeg føler meg “connected” til.


Desucon 2010, megselv som Hatsune Miku.

Jeg startet en Facebookside i 2012/2013 for å finne enda flere venner som likte de samme spillene/anime som jeg gjorde. Jeg ville også dele kreativiteten min der. Lite viste jeg at det kom til å vokse over 400 000 venner senere… Noe jeg fremdeles blir satt helt ut av den dag i dag.

Med det ble jeg plutselig invitert til eventer rundt omkring i verden. Alt fra Spania, Romania, Frankrike, Latvia, Bulgaria, Italia, Tyskland, Tjekkia, og USA til New Zealand, lista går og går. De ville at jeg skulle holde paneler og dømme cosplaykonkurransene deres, som var en STOR ære for meg. Jeg hadde aldri fått den type oppmerksomhet for det jeg likte å drive med før, men ble heller dømt for det. Jeg er supertakknemlig for alt jeg har fått være med på opp igjennom årene.

Min venn Shinju og megselv som gjester på Riot Games event i Istanbul i 2014.

2014 var vel det man kaller et “turning point” for meg. Jeg hadde hatt det i tankene i flere år at jeg ville drive med dette på fulltid. Det var flere cosplayere i verden på det tidspunktet som hadde fått det til, og det ville jeg også. På det den tiden hadde jeg en venn som ville hjelpe meg å få til drømmen min, som gjorde meg enda mer inspirert. Jeg sa opp jobben min Høsten 2014, og gikk rett inn i noe som var nytt, hvordan ville det gå? Kom jeg til å lykkes? Jeg kan skrive masse om dette, men dette vil jeg ha i et eget innlegg senere. Alt jeg kan si her og nå er, det var ikke lett i starten, men jeg ga aldri opp.

Jeg har fått så mange muligheter igjennom cosplay, og å ha det som jobb. Jeg har jobbet med Telenor, SF Studios, Lagd Miss Island’s outfit til Miss World, Nordisk Film, Sony, Riot Games og mange flere. De at de ser hvor kreativt, inkluderende, inspirerende og positivt dette miljøet er gjør meg utrolig glad.


Alle brand ambassadørene til Telenor YNG.

Cosplay har lært meg så mye, og jeg er heldig som har en familie som forstår at dette er det jeg liker selv om jeg fremdeles var flau over det i tenårene. Jeg har blitt en mye mer selvsikker og sosial person, og jeg har merket at jeg elsker å lære bort det jeg har lært de siste 11 åra som cosplayer. Jeg koser meg med å holde foredrag foran flere tusen mennesker, noe jeg hatet da jeg gikk på skolen – jeg pleide som regel å prøve å skulke det så ofte som mulig. Cosplay gir meg muligheten til å fordype meg i og utøve min kreativitet ved å være mine superhelter. Jeg har lært så mye fra karakterer som ikke eksisterer i vår egen verden. Helter som aldri gir opp, men fortsetter til de lykkes.


Workshop på KawaiiCon

Jeg følte jeg ikke tilhørte noe sted her i verden før Cosplay. Det jeg elsket måtte for alltid være gjemt for ikke å bli dømt eller mobbet. Jeg husker jeg var så langt nede, trist og sint. Jeg har lært at det er miljøer for alt her i verden, med dagens sosiale medier er det lettere å finne frem til det miljøet du ønsker å være en del av. Ikke vær redd for å reache ut, det finnes venner med like interesser som venter på å bli kjent med deg!

Do what you love, love what you do!















Comments

comments